Kjære Synnøve. Nå har det skjedd igjen. Det som aldri skulle skje og i hvert fall ikke med oss, og i hvert fall ikke hver gang-eller noen gang spør du/dere meg, eller oss- eller begge to. Vi er et par, godt voksende, men med godt mot (enn så lenge). Vi har sett oss lei på at mennesker på vår alder (eller verre, les eldre) skal holdes utenfor alt som har med status og gjøre. Her har vi, (Anita og jeg) og flere med oss (les mange) kjøpt, betalt og spist deres brunost med større eller mindre glede. Siden vi er bare to, med beskjeden inntekt, må osten holde lenge, max en skive pr. dag. Dette har gått fint lenge. Tre skiver med margarin og en med ost. I det siste har det skjedd (flere ganger): Jeg lirker av plasten (forsiktig), men like forbannet ryker den nesten hver gang. Hva skjer? Har dere begynt med kinesisk plast (sabotert eller Nobelpris utdelingen)? Her står vi med en nesten full oste pakke, som formelig eldes mellom hendene være, siden det kommer luft til. Dette fører til et giganttap for oss, da vi ikke får pakker med en eller to skiver ost i. Som tidligere speidergutt, er jeg vant til å tåle motgang, men det får være grenser! Mitt spørsmål, etter at vi har fått en ny mindretallsregjering er: Finnes det noen form for støtteordninger for skuffede ostenytere?
Hilsen Sven-Erik Breili (populært kalt «Sven-Erik»)
Åsensvingen 4 C, o488 Oslo
Som dere ser, både Synnøve Finden og Tine prøver å gjøre det godt igjen,)
