Tazzari Zero- Det perfekte valget for deg som er selvdestruktiv.

En el-bil eiers bitre erfaring:

 

Tazzari Zero- Det perfekte valget for deg som er selvdestruktiv.

 

Jeg er svar skyldig på overstående titulering. Det må jeg jo være i og med at jeg ved kjøpet av denne krabaten, signerte ikke bare for et lån på 168.000 NoK. Jeg signerte også for et direkte trafikkfarlig kjøretøy, masse feil og fraværende service fra disse monotone karene som driver Tazzari Norway i Tomter, Østfold. I starten, altså den første uken, så var servicen upåklagelig. Kan godt hende det har med å gjøre at det tok en uke fra de fikk kjøpesummen sin og til jeg fikk dingsen min. Jeg husker godt ironien og den dype latteren min når de kom over fjellet og leverte denne oransje skjønnheten på den lokale Statoil stasjonen på Sotra. Først kom Oddekalv sin samfunnsfiende # et eller annet. En kjempeforurensingmaskin. Bak, på en henger satt den supermiljøvennlige Tazzari Zero Spesial Edition #15 og ventet på pengene mine. Eller Elcon sine penger. Kommer an på åssen man ser det. Noe av mengden latter må nok dediseres sjokket over den faktiske størrelsen på bilen. Men for pokker. Det er ikke størrelsen det kommer an. Den ser kjempekul ut.

OK, nipset er meg levert. Jeg er grisepositiv innstilt til bilen og jeg gleder meg infantilt til å vise alle bompengestasjoner finger´n på vei til jobben i Bergen by. For ikke å snakke om hjem igjen også. Gleden trenger seg lenger og lenger inn i den delen i margen som har med fornøyelse å gjøre. Dette er også med tanke på tanken om tanken på bilen. Den finnes jo ikke. Nei, samme som du, så vurderte jeg elbil pga økonomi og ikke av miljøhensyn. Ergo null utgifter bortsett fra dieseltanken til dieselvarmeren i «bagasjerommet», lokalisert på bilens rumpe. Bør vel gjøre èn ting krystallklart her. Per definisjon er dette en 4- hjuls motorsykkel, men er likevel registrert som bil. Bilen er strømlinjeformet og må være et resultat av minst ett designergeni. For å fylle 3.7 liter diesel trenger man hjelpemidler som jeg ennå ikke har funnet eller giddet å mekke til i garasjen. Hullet til tanken er nemlig så lite at bensinstasjons påfyllingstut ikke får plass. Jeg har brukt 2 løsninger. Enten fylle med standard tut eller bruke en papptrakt som de har på bensinstasjonene (noen har hvert fall). Resultatet er ikke direkte oppsiktsvekkende. Det blir gris. Masse gris. Masse diesel gris. Men pytt «so to speak». Du trenger bare å fylle hver 10 ende dag, så hvis man tar høyde for litt irritasjon og menneskets evne til å glemme så går dette faktisk ganske greit. Mer irriterende var det vel for en venninne som jeg hentet på flyplassen. Bagasjen hennes stinket diesel. Første turen min i bilen ropte hjernen min: «IDIOT, nå har du jammen skutt fra hoften igjen». Som den selvdestruktive slash naive slash positive karen jeg er, så ignorerte jeg topplokkets signaler. Bilen var et rent helvete å kjøre, gøy men et helvete. Etter 2 uker med dødsfrykt klarte jeg ved bruk av den samme hjernen å oppnå dødsforakt. Dette gjorde susen for kjøreopplevelsen. Nå var jeg ikke lenger redd for å dø. Ikke misforstå. Jeg ønsker ikke å dø. Men jeg ønsker heller ikke å være redd for å dø. Uansett. Denne dødsforakten gjorde at jeg nå følte at det var jeg som kontrollerte bilen og ikke omvendt. Så kom problemene som sorte perler på en sliten wire. Jeg hadde akkurat vendt meg til at komfort ikke ville være en del av denne bilens kvaliteter. Støtdemperene må være laget av noe spesielle greier. Jeg kan se at de er der, men det er også alt. En visuell gjenstand uten effekt. Dette var jeg vant til fra min beste venn Dyna 150. Verre var det de dager da jeg var litt sent ute om morgenen og havnet i selskap med det seige køtrollet. Mye gassing og bremsing. Helt topp sånn sett, med tanke på at det er en slags automatgir i bilen (Frem og tilbake er valgene). Verre var det når køen løste seg opp og gassen dominerte kjøringen. Helt til jeg kom rundt en sving og måtte bremse hardt. Noe som viste seg å være en utfordring i og med bremsen fremdeles stod inne. Kløktig som jeg var dro jeg bremsen ut igjen med foten og brukte samme fot til å trykke den inn igjen. Jeg tipper det skilte 2 cm fra min bil og til varebilen foran meg. Bra jeg har fått dødsforakt. Ellers hadde jeg sikkert blitt redd. Ny kunnskap og klok av nesten skade drar jeg nå bremsen konsekvent ut igjen etter hver bremsing. Funker som bare juling det altså. Under hendelsen kunne jeg selvsagt tatt i bruk håndbrekken som nødløsning. Men den har nok mye av de samme egenskapene som støtdemperne. Ingen. Så det å parkere i en bakke er trolig ingen fornuftig ide. Kan godt gjøre det, men da må du uansett ned bakken og hente bilen når du skal hjem igjen. Hvis du ikke er hjemme da. Du må selvsagt også ta høyde for høyde og lengde på bakken. I og med bilen er laget av plastikk og ikke veier mer enn en sumobryter, tåler den nok en liten knuff. Skulle du oppleve større knuffer med deg selv bak rattet, så er det vel ikke overveiende usannsynlig at du blir et slags puslespill, som Helse Vest må ordne opp i. Eneste airbaggen her, er vommen på magen. Føler det er på tide å svare de som nå lurer på om jeg underveis har kommunisert dette videre til Tazzari Norge. Svaret er ja (selvsagt). Tross disse smålubne problemene med bilen har jeg hele tiden tenkt at dette går nok så bra så. Helt til jeg kom dundrende gjennom Kolltveittunnelen i 37 km/t og stoppet helt opp like ved Fjell kirke. Om dette bør oppfattes som symbolsk får hver og en ta stilling til. Uansett var det et kjempevittig øyeblikk idet den, i starten, hyggelig mannen hos Falck sin nødredningstelefonsentral, forstod konsekvensen av medlemsskap hos dem og nærmeste merkeverksted, som ligger i Tomter, Østfold. Alt ordnet seg. Både for meg selv og Falck. For mens Falck febrilsk lurte på hvordan de skulle klare å unngå å kjøre 60 mil til Østfold, så var jeg smart. Jeg ringte Tazzari Norge og vips så stod det en mann på tunet 7 dager senere, klar til å operere herligheten. Det viste seg å være en bomtur. Bilen hadde helt mistet interessen for kirkegården i Fjell. Den virket igjen. Tazzari ingenøren reiste hjem, uten å ha funnet en eneste feil. Jaja, sånt skjer, tenkte jeg da. Det tenkte jeg i hele 2 uker. Hver dag. Neste gang den ønsket oppmerksomhet var jeg hjemme og bilens touchscreen dashboard lyste flott opp ved omdreining av bilnøkkelen. Men kjøre ville den ikke. Jeg ringer derfor Tazzari ingeniøren som jeg nå egentlig burde ha vært på fornavn med. Jeg forklarer situasjonen. Han spør: «Har det vært fuktig i natt?». Jeg leter febrilsk i den tidligere nevnte hjernen min etter lunten som er nå blitt svært så kort. Jeg finner den og kjøler den med informasjon jeg har lest på world wide web om viktigheten av å forholde seg rolig i alle stressende situasjoner. Jeg lykkes og svarer derfor Tazzari Norge: «Jeg bor i Bergen». Han repeterer spørsmålet sitt så monotont at det gjør direkte vondt i instinktene mine. Jeg klamrer meg fast til lunten og svarer: «Ja, det har regnet i natt og bilen har ikke stått i garasjen, hvordan det?». Svaret han kommer med er for langt til å gjengis, men kan og bør definitivt tolkes som om at bilen ikke tåler vann. Nesten på kokepunktet ber jeg nødigst min kone om å overta all kommunikasjon med denne personen. Hun så gjør og vips så står han pinadø på tunet mitt igjen. Denne gangen tok det 2 uker. Før han drar presiserer han at det er 99% sjanse for at dette aldri skjer igjen. Dette er 3 dager siden. Årsaken til at jeg ikke har prydet denne annonsen med bilder fra eget kamera, men googlet et, er at bilen står igjen på jobben min inne i byen. Det begynte nemlig å regne i går.

 

PRIS:

Forbrukerrådet forteller at de ikke kan få understreket nok viktigheten av å bruke betegnelsen "selges som den er" i bilannonser. Jeg føler jeg har tatt denne anbefalingen på alvor.

 

Jeg kunne ha skrevet « selges som den er» Nå har jeg gjort det i alle høyeste grad.